Erfaringer vi gjør gjennom livet danner grunnlaget for hvordan vi forstår verden. Etterhvert er det ord som skal dekke vår og den felles forståelsen av et begrep eller prosesser i naturen. Ord blir også makt når makthavere og deres medhjelpere får tak i ordet.

Om en hendelse inntreffer i gjennomsnitt hvert 200.år så er det fortsatt en vanlig hendelse bare at den inntreffer hvert 200. år omtrent. Om hendelsen er årlig så er det en vanlig hendelse om året. Om hendelsen inntreffer for eksempel 3 ganger det året så er det ikke nødvenigvis et bevis for at hendelsen nå er blitt hyppigere.

Jeg vokste opp i en del av landet der det regnet og var solskinn om hverandre. Mye sol om sommeren og ikke så mye snø skulle man tro. Men vintrene rundt da jeg var 10-12 år gammel var snørike og kalde. Det gjorde at vi kunne gå på både ski og skøyter og dessuten måtte måke snø i innkjørselen til vår bil som vi anskaffet da jeg var 10 år gammel. Men nedbør og temperatur variere ikke bare over årstidene som kjent.

Bak huset der vi bodde var det et langt svaberg på kanskje en kilometer som vi kalte for “heia” etter den lokale dialekten. Jeg gikk etterhvert opp på dette svaberget og fant at det var noen digre steiner plassert der som ikke var fobundet med det svaberget det lå på. Disse digre kampesteinene var altså plassert der av helt andre grunner enn det som plasserte det lange svaberget der. Det grodde også trær rundt kampesteinen som hadde rota under den og som slynget seg rundt den. Altså måtte svaberget, steinen og trærne ha blitt plassert der til ulike tider og i den rekkefølge. Denne rekkefølgen var klar nok men den hadde ikke noe navn i mitt hode og jeg vet ikke om jeg saknet et slikt ord heller.

Richard Feynman, nobelprisvinner i fysikk fra 1965, bemerker i en tale hvor han prøver å forklare hva vitenskap er at navnet på et begrep eller prosess eller ting i svært mange tilfeller ikke forklarer noe som helst.

“There is a difference between the
name of the thing and what goes on”, sa han.

Eksempelet han brukte går omtrent slik: Når noen prøver å forklare bevegelsen til en mekanisk leke fordi det er energien som får den til å bevege seg så er det ikke særlig klargjørende og kan heller ikke brukes i andre sammenhenger. Men hvis du tar fra hverandre leken, f.eks. en liten lekehund så vil du finne en mekanisme der du kan tvinne opp en fjær som får leken til å bevege seg når du lar fjæra rette seg ut og på den måten få brukt spennet ut skapte ved å vri om på fjøra. Du trenger ikke å bruke ordet “bevegelseenergi” eller “potensiell energi” i fjære en gang for å forklare det som skjer. Et ord skaper altsså ingen vitenskap, ifølge Feynman, men når du forklare hvordan ting skjer så nærmer du deg det vitenskaplige.

Hvis jeg skulle lage et ord om prosessen med svaberget eller heia som hadde en kampestein(eller flere faktisk) med trær som slynget seg under steinen så var det en prosess som kunne flytte svære steiner og dessuten få trær til å gro etterpå.

Det viste seg at forklaringen på kampesteinen på heia var at noe som nå var borte som hadde flyttet den. Det som var borte var islaget som dekket store deler av den landsdelen jeg bodde i og som kunne løfte steiner kanskje kilometervis og plassere dem der de var når isen smeltet rundt den. Siden kom det isfrie og varmere perioder, som den vi nå lever i, der ikke bare trær trives, men også løvtrær som liker litt varmere vær enn for eksempel furutrær, selv om de også grodde på svaberget bak huset vi bodde i.

Hva skal vi kalle denne prosessen slik at vi forstår den, men uten å tilsløre dens årsaker?

På skolen og hjemmefra lærte jeg etterhvert at det hadde vært en tid da Norge og store deler av Nord- Europa og mange fjellkjeder hadde vært dekket av mye mer innlandsis enn i dag. For omlag 10000 år siden trakk isen seg tilbake fordi det ble varmere og isen etterlot seg en masse spor som i seinere tid er funnet og i stor grad forklart. Det var ikke trollene som hadde flyttet steinene på slettene på det var isen som som hadde lagt dem igjen etter årtusener med flytting fram og tilbake i og utenfor iskappen. Rett etter istida var været i Norge omtrent som i dag og siden ble det varmere og varmekjære planter og dyr vandret inn og trivdes. Etter hvert kom isbreene tilbake, i mindre størrelse men ikke desto mindre kom de tilbake både i Norge og på Svalbard.

Hva kan vi kalle det for å gjøre det til mer eksakt kunnskap?

På naturhistorisk museum i Oslo fins noe som kalles Klimahuset. Nå er det vel slik at det meste på naturhistorisk museum og kanskje i størst grad på den geologiske avdelingen at det fortelles mye om endringer i klima og biosfære slik at eget hus for det er litt påtrengende etter min mening.

I foajeen i dette Klimahuset befinner det seg et snitt av et tre fra California i USA. Snittet strekker seg fra slutten av 700 tallet til omtrent år 1920. Det interessante her er å observere, ved siden av å telle årringer, hvordan værforhold med temperatur og nedbør gir spor i årringene.

Vekst hos grønne planter er bestemt av det som enkelt kalles Liebigs minimumslov. Det vil si at veksten bestemmes av den nødvendige ressursen det er minst av. Vi kan altså ikke entydig bruke temperatur eller nedbør som årsak til årringenes bredde og antall, men i det minste vise hvordan minimumsressursene varierer fra år til år og årstid til årstid.

https://www.tiloom.com/en/liebigs-law-of-minimum/