Har vi låst oss i hva som kommer først? Karbondioksid eller temperatur?

1)Bakgrunn

Kunnskap står aldri stille. Ingen kunnskapsbank kan ikke gå konkurs. Ny kunnskap vil alltid utfordre det gamle. Kunnskap skal alltid brukes for å teste ny.
Det er også mye både lekfolk og forskere er uenige om. Men en ting vil de fleste være enige i. At årsak kommer før virkning og ikke omvendt. Men hva som er årsak og hva som er virkning er ikke et enkelt spørsmål for verken forskere eller for lekfolk og må som regel undersøkes grundig for å fjerne mest mulig tvil og få størst mulig generalitet.

En gryte koker ikke før den rette temperatur er oppnådd nedenfra. Rent vann koker ved 100 ˚C ved havets overflate. Fordampning er prosessen som avkjøler vannet og ved 100 ˚C vil den koke med 100 ˚C inntil alt vann er fordampet. Havet varmes opp av sollyset slik at det sjelden kan få høyere temperatur enn 30˚C fordi det da er balanse mellom solas innstrålende oppvarming og havets avkjølende fordampning. Derfor har havet høyest temperatur og størst fordampning ved ekvator der solinnstrålingen er høyest. Det er temperaturen og innstrålingen som bestemmer hvordan de andre prosessene skal virke ved at de motvirker de oppvarmende prosessene med avkjøling og utstråling. Er det for eksempel slik at det fins gasser som varmer opp jordas atmosfære eller er det oppvarming av jordas atmosfære som frigir gasser som kan bidra til mer oppvarming som dermed kommer ut av kontroll? Eller er det egentlig slik at temperaturen øker og deretter svarer biosfæren, alt liv på jorda, med å frigi sporgasser som avkjøler systemet mot verdensrommet? Sporgasser med mer enn to atomer i gassmolekylet sender ut stråling, men skaper ingen ekstra energi. De sender ut like meget som de mottar.

Temperatur måles med usikkerhet og har mange måter å stige og synke på som ofte ikke er helt klare eller forutsigbare. De hvite boksene som temperatur måles i kan gråne på få år og dermed skape en kunstig oppsving i temperatur. Byer vokser fram og øker temperaturen i forhold til omkringliggende landområder uten at vi vet akkurat hvor mye.

For å forstå klimaendringer må vi kanskje tenke mindre på en tvetydig størrelse som temperatur og mer på fysiske bestanddeler i klimasystemet som er mer entydig målbare. Har det skjedd noen betydelig endring over tid i disse andre mer entydige størrelsene som kan kaste lys over dette årsak-virknings forhold?

Spørsmålet i overskriften besvares i dag ofte med egget før høna. Økning i CO₂ gir entydig økning i temperatur og disse størrelsene ville vært konstante hvis det ikke var for menneskenes aktiviteter.

Men har de testet den motsatte muligheten for eksempel? Vel, noen forskere, Demetris Koutsouyannis og medarbeidere har faktisk gjort det og svaret deres er negativt. Vi skal presentere deres arbeid her, som neppe er siste ord men som gir et perspektiv på disse sakene som gjør at det bør tenkes over dette mer enn noensinne.

Etter min oppfatning har denne oppfatning om menneskeskapt økning av CO₂ og de foreslåtte motvirkning endt opp i en rekke selvmotsigelser. Det har på dette grunnlag utviklet seg i en idé om at vi kan påvirke vær og vind «positivt» på sikt ved samle inn energi og lage elektrisitet fra sollyset og vinden og at denne måten å samle inn energien ikke påvirker vær og vind. Påstanden er at den ikke gir fra CO₂ slik at denne gassen ikke hoper seg mer opp i atmosfæren og lager mer uvær ved å heve temperaturen langs bakken. Man skal altså bygge vindturbiner for at det skal blåse mindre og solcellepaneler for at sola skal skinne mindre for ikke å få for høy temperatur langs bakken. Altså lage en «ny» klimaendring som ikke er en klimaendring.

Men er det virkelig slik at karbondioksid i hovedsak dytter temperaturen oppover eller kan det være minst like mye av motsatt årsaksforhold. At karbondioksid som blir drevet oppover av temperaturøkning. Eller er det utslipp fra naturen som langt overstiger menneskenes bidrag og gjør vårt bidrag usynlig. For om det er slik det forholder seg så mister vi helt kontrollen som vi tror vi kan få og sakene blir mye mer kompliserte og uhåndterlige for aktivister og politikere. Kommer naturens «utslipp» av CO₂ forut for «varmebølger».

To viktige spørsmål

Er det altså virkelig slik at økning av karbondioksid i atmosfæren gir økt temperatur eller er det mulig å snu det rundt slik at vi tester om det er temperaturøkingen som skaper mer karbondioksid i atmosfæren. Vi må også kunne teste påstandene på data fra vår egen tid og så langt tilbake som mulig. Naturvitenskaplig forskning foregår i all hovedsak ved å fastslå hva som ikke er årsak til en virkning og prøve å nå det mest pålitelige resultatet med de data som foreligger.

Det neste spørsmål er om bidraget fra menneskenes brenning av fossile hydrokarboner og kull kan gi målbare spor i Jordas atmosfære. Grønne vekster foretrekker en lettere karbonisotop i fotosyntesen. Dette anriker dermed atmosfæren med en tyngre, men mindre forekommende isotop og er den naturlige prosess som pågår hele tida. Hydrokarbonene som i millioner av år er tatt ut av karbonsyklusen og i hovedsak havnet under jorden har også denne anrikning av lettere karbonisotoper. Dermed skulle vi ved brenning av fossilt brensel få en anrikning av den lettere karbonisotopen jo mer karbondioksid vi pøser ut i atmosfæren. Men er det slik at det faktisk foregår og har foregått i mange tiår nå? Er det litt mer komplisert enn som så? Er dette målbart med tilgjengelige og offentlige data?

2)Innledning

Naturvitenskap starter med observasjon av naturen. Som med politiet i en kriminalfortelling starter helst forskeren ut bredt og vidt og holder mange muligheter åpne. Ved å sette opp med en rekke forklaringer basert vanligvis på kunnskap vi allerede har og som vi antar kan anvendes i det aktuelle forskningsspørsmål. Målet er å finne en forklaring som ikke bare setter sammen det vi har observert, men også helst framtidige hendelser og deres forklaring. Det som er for åpenbart er ofte det vi kaller sammenfall i hendelser, mens det som kan kalles årsakssammenheng er det som egentlig er forklaringen, men som ikke umiddelbart ligger i hva vi observerer. Eller hva vi antar at vi observerer.

En oppfatning som er vanlig i allmennheten er at naturvitenskap er en aktivitet som til alle tider avslører hva som er stadig sannere og som sjeldnere og skjeldnere tar feil. Slik virker det blant annet fordi vi ikke får noen innsikt i prosessen som fører til forklaringen slik som i den gode kriminalfortelling. Forståelsen for den vitenskaplige metode, spesielt i naturvitenskap, er lite kjent i almennheten og dermed blir de fleste, inkludert mange av dem som formidler slike emner også befinner seg blant dem.

Bildet blir da ofte at forskere kan sette opp noen inngangsdata og beregne nær sagt alt som skjer ved hjelp av disse inngangsdata. Dette kalles den deterministiske metode og gir ofte en umiddelbar ide om hvordan ting henger sammen i tid og rom. Denne oppfatning var lenge enerådende for å forklare fenomener i naturen. Vi kan for eksempel observere hvor planetene er på et gitt tidspunkt ved å vite hvor vi er og hvor planeten eller månen er og etterpå regne oss fram og tilbake i tiden nesten uten begrensninger. På den måten kan vi til og med finne det som vi ikke allerede har sett, men som følger det samme lover og beregninger.

Et eksempel er funnet av planeten Neptun ved hjelp av observasjoner og beregninger. Ved å måle «feil» posisjon i banen til en planet, Uranus, kunne posisjonen til en ukjent planet finnes fordi vi visste hvilke «deterministiske» regler som gjelder for planetenes bevegelser. Planeten som forstyrret Uranus’ bane ble etterhvert kalt Neptun og den ble funnet i teleskop1846 svært nær stedet den var beregnet å skulle være.

Omtrent på samme tid klarte man å finne ut hvordan et støvkorn beveget seg i gass eller en væske. Det viste seg at støvkornet beveget seg att og fram på en uforutsigbar måte. Dette ble beskrevet i 1827 av den skotske botaniker Robert Brown. Han undersøkte hvordan et pollenkorn beveget seg i vann sett gjennom et mikroskop. Han var ikke den første som så dette, men det er hans navn som er knyttet til denne virrebevegelsen. Årsaken til virrebevegelsen var at hele tiden befant et ulikt antall molekyler på den ene og den andre siden av støvkornet som beveger seg med ulik retning og hastighet. Molekylenes virrebevegelse gjør at støvkornets bevegelse blir uforutsigbar eller stokastisk. Albert Einstein og noen andre fysikere fant rundt 1905 et teoretisk rammeverk for denne uregelmessige bevegelsen. Molekyler og atomer som byggesteiner i mange stoffer kom dermed inn i fysikken og bygge videre på det. Men tanken på at naturen hadde slike byggesteiner var ikke vunnet med oppdagelsen av brownske virrebevegelser. At naturen ikke bestod av smådeler, men av kontinuerlige strømmer og bølger var lenge en allmenn oppfatning blant naturforskere. Vårt begrep elektrisk strøm stammer fra dette og passer greit med det vi observerer selv om de ikke er mye bevegelse i en elektrisk ledning og det egentlig er en «energibølge» fra en elektrisk pol til en annen.

Virrebevegelse gjør også at målinger «virrer» i nesten alle sammenhenger. Det kalles stokastiske målinger som vises ved opp og ned bevegelser på en måleserie. Dette kalles også «rød støy» og kan inneholde informasjon om det systemet som måles. Dette i motsetning til «hvit støy» eller termisk støy som ikke inneholder direkte informasjon om systemet, men skyldes måleapparatet og som vi må filtrere bort i mest mulig grad. Det er som i gamle radiomottakere. Talen eller musikken vi hører er varierende signaler som gir oss informasjon hvis vi kan tolke den, mens den hvite støyen som stammer fra apparatet ikke inneholder musikk eller tale som vi kan tolke som «informasjon». Det er bare ufiltrert støy fra de elektriske kretsene i apparatet.

Spørsmålet er derfor: hvordan tolke den røde støyen i signaler vi bruker i naturvitenskap og spesielt i måling av «global» temperatur og «globalt» innhold av CO₂ når vi synkroniserer de to signalene? Får vi at CO₂ dytter opp temperaturen på kloden eller får vi at temperaturen dytter opp CO₂ innholdet i atmosfæren? Og: har vi mennesker endret de relative mengder av spesielt C12 og C-13 eller må vi teste en null-hypotese som sier at det er den naturlige fordeling som gjelder nå og lengere tilbake i tid til før vi brant fossile brensler som energikilde?

3)Hvit og rød støy

Det er en grunnleggende forskjell på deterministisk modell og stokastisk modell. En deterministisk modell gjør det sannsynlig å føre fenomenet framover og bakover i tid uten tap av nøyaktighet. Fortidens bevegelser kan brukes til å forutsi framtidas bevegelser. Systemet husker hva som ble målt bakover i tid og kan brukes til å forutsi måleresultater i framtida. Posisjonen til partikler i stokastisk bevegelse kan ikke forutsies på noen tidsskala selv om den følger de samme grunnleggende lovene som deterministisk bevegelse. Målinger av bevegelse og andre parametre som temperatur er også stokastisk slik at vi har et dobbelt lag av virrebevegelse som må tas med i beregningen når vi prøver å finne de skyldige og årsakssammenhenger i naturens «kriminalfortelling». Et viktig spørsmål i all kunnskapstilegnelse er jo å finne ut om det fins en årsak-virkning som ikke er reversibel eller hvorvidt vi har sammenfall av hendelser som bare i svak eller ingen grad har et årsak-virkning forhold. Alle høner kommer fra egg, men hva var først: høna eller egget?

Vi får vi høre at CO₂ både kan og vil føre til økt global temperatur og til og med at CO₂ økning er eneste årsak til global temperaturøkning i atmosfæren og havet. Økt temperatur er endret klima i denne fortellingen og CO₂ og et par andre gasser kalles «klimagasser» av denne grunn. Altså en ide om et klart årsak-virkning forhold. Enhver økning av temperaturen spesielt i nedre atmosfære 2 meter over bakken er forårsaket av økning av CO₂ som i all hovedsak kommer fra menneskelig aktivitet som slipper løs CO₂ for videre oppvarming av de nevnte 2 meter over bakken som er standard meteorologisk målehøyde.

Når naturvitenskaplige undersøkelser finner sted må man ha en hypotese for å gjennomføre eksperimenter etter undersøke tabeller som er funnet av andre. Å gå gjennom målinger og arbeid som er utført av andre og overprøve med andre metoder er en anerkjent arbeidsmåte som kalles reproduserbarhet. Et viktig prinsipp er også å sette opp en null-hypotese som vanligvis er en test av det motsatte av det som er gjengs oppfatning eller som du egentlig vil teste. Forenklet sagt kan man si at hvis det er overhengende sannsynlig at din null-hypotese er mest sannsynlig så er din opprinnelige hypotese svekket. Andre undersøkelser må også selvsagt til for å svekke helt eller avvise din opprinnelige hypotese.

Virrebevegelsen vi finner i naturen mellom molekyler og støvkorn finner vi igjen i målinger av en rekke fenomener. Virrebevegelsen skaper også en støy i elektriske systemer for elektrisk ladde partikler sender ut signaler når de kolliderer og vekselvirker. Dette er en synlig støy i glødelamper, men alle systemer har slik termisk eller temperaturbestemt støy siden økt temperatur gir økt «støy». Tidligere kunne man se slik støy på fjernsynsskjermer når det ikke var stilt inn på noen stasjon(av og til kunne man se det da også). I dag sørger dataprogrammer for at signalstøyen blir borte når vi slår av og på et radio eller fjernsynsapparat. En femtedel av «støyen» er faktisk radiosignalet som oppsto da universet oppsto. Dette er den termiske støy som et legeme med 2,7 grader over absolutt null. Dette sammen med andre konstante støykilder kalles også «hvit støy» som må regnes med i alle målinger i naturvitenskap. Den bringer i prinsippet ingen informasjon om eksperimentet vi skal utføre.

En annen type «støy» er den som er mer uttalt enn den hvite støyen og som kan bringe informasjon om det systemet vi måler. Denne støyen varierer på det vi kaller en stokastisk måte og den er normalt sterkere enn den hvite støyen og kalles ofte «rød støy» og den kan gi informasjon om systemet vi måler som vi ikke får fra «hvit støy» som er knyttet til instrumentet vi måler med. Som vi skal se her så kan «rød støy» være en viktig informasjonsbærer om hva som er sammenfall i tid og hva som kan være årsak-virkning eller ikke være det. Den røde støyen er den som bringer «usynlig» informasjon som kan fortelle om et årsak-virknings forhold eller kausalitet.

4)Høna eller egget?

Gallileo Gallilei advarte mot å stole på våre sanser når vi skal forklare hvordan naturen henger sammen i årsak og virkning. Selv om vi starter med våre sanser så må vi ikke avslutte med våre sanser. Personlig opplevde jeg en alvorlig sykdom for noen år siden som hadde årsak i et hormon vi trenger lite av i mengde, men som har avgjørende betydning for overlevelse fra dag til dag. Jeg ble kraftig avmagret og fikk voldsomme magesmerter. Her var virkningen åpenbar, men hva var årsaken? Det kunne være at magen hadde fått et sår innvendig eller kreft med alvorlige konsekvenser. Men legene fant fort ut, også fordi jeg forklarte det at det var et problem med overproduksjon av et hormon som styrer energiomsetningen i kroppen. Det skyldtes igjen at kroppen min produserte en etterlikning av det hormonet som skal regulere det andre hormonet og resultatet var et positivt feedback som satte hele mitt energiverk i overproduksjon. Bukspyttkjertelen produserte fordøyelsesenzymer som jeg skulle ha spist et tonn med biff. For å få til det hovnet den opp slik at det ble svært smertefullt for meg samtidig som hjertet gikk i mer enn 250 slag i minuttet. Måleren ble faktisk sprengt, men jeg var bevisst og kunne observere det selv der den blinket 250 og sykehuspersonalet prøvde å ikke å se for bekymret ut. Siden fikk jeg god behandling og lever godt ennå selv om jeg måtte fjerne en kjertel og gå på medisiner resten av livet. Vi trenger omtrent 100 mikrogram av stoffet hver dag så det er helt klart at jeg finner det ikke slik at sporstoffer er uten betydning i naturen slik som karbondioksid i atmosfæren. Det er alså ikke mengden av et stoff som avgjør dets betydning for hele systemet eller organismer. Mitt argument ligger ikke på det planet!

Fra media framstilles det ofte slik at eneste kilde for økt karbondioksid i atmosfæren er vårt bidrag på omtrent 4% årlig. Det er imidlertid bare en tredjedel av det naturen selv kommer med av «ny» CO₂ til atmosfæren. Samtidig skal det bli tatt opp mer av den sporgassen år for år i havet som igjen skal få forsuring ved stadig lavere pH. Men vi kan stadig ikke se noe spor av denne menneskeskapte gassen i atmosfæren. Den sprer seg og sporene utviskes selv om virkningen av gassen er tydelig i oppgrønning av jordklodens overflate sammen med de naturlige økninger av CO₂ gassen. Denne gassen vil noen gjerne fjerne og lagre i kalklag under havet. Ironien er jo her at disse kalklag ble avsatt i havet da forekomsten av CO₂ i atmosfæren var mye høyere enn idag ellers hadde ikke disse lagene vært så store som vi finner dem i dag.

Det som skiller leger fra kvakksalvere er at de ikke nødvendigvis søker smertens årsak der den er sterkest, men at de kjenner hvordan hele dette systemet virker med årsak og virkning og positive og negative forsterkninger. I naturen er ofte disse i en relativ balanse som de også var før og etter jeg var syk. En positiv forsterkning vil bli balansert av en negativ forsterkning fordi naturen alltid søker den korteste vei mellom to tilstander. Naturen gjør ingenting overflødig, postulerte Sir Isaac Newton for omtrent 300 år siden i sine Regler for naturfilosofien. Varmer vi opp en gryte vil temperaturen øke, men samtidig vil fordampning som kjøler ned vannet i gryta øke. Havet ved ekvator vil sjelden bli varmere enn 30 grader Celsius fordi oppvarmingen fra sola, den positive forsterkningen da vil balansere med fordampningen som er negativ forsterkning eller avkjøling. Energien transporteres oppover og mot polene der det alltid er lavere temperatur enn i tropene fordi det er svakere solinnstråling. Sollys er den aller mest dominerende faktor for oppvarming av havet ovenfra. Temperaturen på jorda har ikke oversteget 27 grader i gjennomsnitt i den geologiske historien nettopp fordi den balansen ikke kan forstekes mer fordi fordampning og skyer som stiger opp og sender energien mot polene. Gjennomsnittstemperaturen i vår tid er altså omtrent 15 grader C, mens laveste temperatur er omtrent 12 grader C som under en nedising som vi kaller istid. Vi kan altså si vi er 3 grader fra en istid og 12 grader fra geologisk maksimum.

Temperaturen i atmosfæren varierer på alle tidsskalaer. Planeten Jordas helning med solvinkelen besstemmer årstidene og dermed lokal temperatur over hele kloden. Over havet ved ekvator når temperaturen 27 eller 28 grader som er maksimal temperatur som jorda kan ha i gjennomsnitt. Når havet varmes opp vil det avgi gasser som er løst i vannet. Akkurat som blodet vårt, som holder 37 grader, avgir CO₂ lettere enn O₂ slik at vi avgir forbrenningsproduktet og lar det «brennbare» bli igjen i kroppen vår så gjør verdenshavene det samme. Ved varmere hav ved overflaten slippes mer karbondioksid ut i atmosfæren. Havet tar lettere opp oksygen enn karbondioksid og avgir disse gassene med en livgivende effekt. Fotosyntesen hos grønne planeter på land og i havet avgir oksygen og tar opp karbondioksid. Dyreorganismer som oss har liten evne til å ta opp CO₂ og derfor bringer en økning av CO₂ i atmosfæren liten endring direkte for dyreorganismer, men store endringer for planteorganismer. Det er en vanlig oppfatning at mennesker har energiproduksjon som avgir karbondioksid til atmosfæren og denne hoper seg opp og skaper høyere temperatur enn det ellers ville blitt naturlig.

Men forskere har altså stilt opp det motsatte spørsmål som man skal i all naturvitenskaplig forskning: hva viser målinger og statistikk om årsaksrekkefølgen av prosessene med menneskenes bidrag til karbondioksid i atmosfæren som skal gi økt temperatur og dessuten om vi finner avtrykk av denne «fossile» gassen i atmosfæren og eventuelt hvordan. Koutsouyannis og medarbeidere har benyttet seg av metoden med teste om sammenhengen mellom temperaturøkning og karbondioksid økning. Prosesser i naturen har sammensatte årsaker og oppfører seg uforutsigbart i et virremønster som også metodene for avdekking av årsak og virkning må gjenspeile. Et slikt mønster kalles stokastisk og kan hjelpe oss å se hvilken retning et årsaksforhold er selv om vi ikke vet akkurat hvordan årsaksforholdet virker. For å avgjøre om økt karbondioksid medfører økt atmosfæretemperatur må vi teste den motsatte mulighet i det vi kaller en null-hypotese. Hvis en av hypotesene viser klar sannsynlighet så kan vi gå ut fra at det er den som ligger nærmest sannheten uten at vi har avgjort hvorfor det er slik. De fleste forhold i naturen blir besvart vanligvis med et hvordan og ikke et hvorfor. Vi vet hvordan lyset beveger seg i vakuum med en bestemt hastighet uavhengig av lyskilden hastighet, men vi vet ikke hvorfor den har akkurat den hastigheten. Ikke engang at uansett hvilken fart lyskilden har så vil vi måle samme lysfart.

Koutsouyannis og medarbeidere har funnet på denne måten at det er temperaturøkning som medfører økt karbondioksid i atmosfæren. Dette er et hvordan, men ikke et hvorfor som er et mye mer komplisert spørsmål. Men et annet spørsmål som disse forskerne fikk var jo at sammensetningen av karbonisotopene i atmosfæren nettopp ville avsløre at vi sendte ut en blanding med mindre C-13 enn «naturlig». Ved nøye analyse av data forfatterne samlet inn fra offentlig kilder fant de at den «naturlige» var uforandret antakelig helt siden 1500 tallet og menneskenes eventuelle anriking med C-12 ikke har funnet sted. Hvis man ikke kan måle en størrelse i naturen så fins den ikke, uansett hvor gode forklaringer vi må ha på at den skulle eksistere.

Bakgrunnen for dette er den grunnleggende prosessen i naturen som jo er at karbondioksid og vann omdannes til sukker og okygen ved hjelp av sollys. Den kalles fotosyntesen eller karbondioksidassimilasjon. Energien fra sollyset blir frigjort i forbrenning i planter og dyr for å utføre oppgaver i organismene. Det som ofte ikke her nevnes er at grunnstoffet karbon har tre isotoper med ulikt vekt. Alle karbonatomer har 6 protoner i kjernene, men de kan ha naturlig 6,7 eller 8 nøytroner og dermed ha vekt 12, 13 eller 14 i atomenheter. Oksygen har også tre varianter eller isotoper, som alle har 8 protoner, men 8,9 eller 10 nøytroner. Karbonet som har 14 vektenheter er radioaktivt og omdannes til en stabil nitrogenisotop og dannes kontinuerlig fra kosmisk stråling nettopp fra samme Nitrogen-14 så denne prosessen har ingen synlig virking på atmosfærens sammensetning av karbondioksid. Til enhver tid er omtrent alle karbonatomer 99% karbon-12 og 1 % karbon 13. Karbon 14 fins dessuten i forvinnende små mengder og spiller heller ingen rolle for livet på jorda for å si det slik. Den er helt fraværende i fossile brenselskilder fordi den radioaktive nedbrytingen er avsluttet etter 50000 år og alle våre fossile energikilder er mye eldre enn det. Det er nå slik at fotosyntesen foretrekker den letteste karbonvarianten nemlig isotopen C-12. Derfor hoper det seg opp av karbon 12 i planter og de som spiser planter, men C-13 i større grad blir igjen i atmosfæren og anriker luften omkring plantene med C-13. De fossile restene av karbon som vi finner i olje, gass og kull har dermed også et noe høyere innhold av C-12 slik også levende planter og dyr har. Fotosyntesen gjør altså en seperasjon av de to isotopene slik at når vi brenner kull, naturgass og jordolje så får vi en ytterligere forskyving av forkomsten mot C-12 og noe mindre C-13. Det har lenge vært opplest som en sannhet at denne seperasjonsprosessen og de målinger som er gjort viser at økt CO₂ i atmosfæren er menneskenes verk gjennom brenning av fossilt materiale fordi man har målt en uttynning av C-13 av den grunn. Brenning av fossile energikilder skal altså gi en ekstra anriking av C-12 i atmosfæren.

Men kan man gå denne forestillingen nøyere i sømmene og se om den faktisk stemmer med de målinger som er gjort de siste 40 år eller enda tidligere? Målinger foretatt ved offentlig tilgjengelige målinger viser at det er naturen med sin anriking med C-13 som dominerer. C-12 har ikke økt slik det antas at menneskene brenning av olje, kull og gass skulle tilsi. Den dominerende hypotese er den at atmosfæren er anriket av C-12 fra menneskenes brenning av fossile brensler som i utgangspunktet er C-12 anriket den gang organismen den er dannet av levde og døde. Den relative mengde av C-12 og C-14(som dannes fra nitrogen-14 og kosmisk stråling) skal da øke som følge av ulike menneskelige aktiviteter og C-13 avta av samme årsak. Den mulighet eller «null-hypotese» at det hele skyldes naturlig biologisk aktivitet er dermed ikke tilstrekkelig undersøkt ifølge Demetris Koutsoyiannis (Sci, 2024)

5)Resirkulering?

Det er observert at temperaturen i nedre del av atmosfæren har økt de siste tiår samtidig som det måles mer karbondioksid i atmosfæren. Karbondioksid har som gassmolekyl sammen med andre tre- og fleratomige gasser evnen til å fange inn og sende ut infrarøde fotoner og dermed delta i prosessen med varmeutveksling mellom jordoverflaten og verdensrommet. Både temperatur og _CO2 innhold i atmosfæren har variert på nær sagt alle tidsskalaer som vi har undersøkt. Det som har vært lite undersøkt er «null-hypotesen» om naturlige årsaker både til endring i CO₂ innhold og temperatur.

Koutsoyiannis og medarbeidere har forsøkt å teste dataseriene ut fra ideen at de må teste de naturlige variasjoner før de eventuelle menneskeskapte. Ved å undersøke temperatur og målinger karbondioksidmengder i atmosfæren har de funnet det langt mer sannsynlig at «varmebølger» utløser økning i CO₂ og at miksen av karbonisotoper i atmosfæren ikke er påvirket av mengde CO₂ sendt ut av våre fossile brenselskilder. Begge disse resultater er motsatt av hva den offisielle konsensus om disse forhold. Heller ikke økt mengde metan CH₄ i atmosfæren synes å komme fra være utslipp etter den isotopmiksen som måles.

Alle disse resultatene er det motsatte av offisiell vitenskap som danner grunnlag for en rekke økonomiske krevende tiltak som skal motarbeide mer CO₂ og CH₄ i atmosfæren og dermed oppvarming av jordas overflate.

Deet synes som vårt utslipp av energi fra fossile eller lagrede energikilder utøser mer aktivitet, men i et fast forhold til våre utslipp slik at vi gjødsler med CO₂ gassen og naturen gir oss mangfold tilbake. Den globale oppgrønningen over de siste årtier, både naturlig og skapt ved vårt jordbruk, har gitt oss mer naturlig CO₂ i lufta betinget av mer varme i lufta og mer biologisk aktivitet på bakken. Det virker som naturen reinvesterer sitt oppsparte karbon i ny biologisk og varmekjær vekst.

En forklaring til at C-12 fra fossile kilder ikke påvises i atmosfæren kan være at nettopp CO₂ med C-12 absorberes av plantene først. Liknende funn er gjort med metan der metan økning i atmosfæren i 2020-2022 i hovedsak kom fra naturlige kilder Her var det reduksjon av C-13 som var fingeravtrykket av en naturlig og ikke en menneskeskapt prosess. Landbruk kan være noe av forklaringen, men naturlig våtmarker må også med i forklaringen i følge forskerne. Den blå flammen som av og til kan sees bevege seg over myrer er metan som brenner kanskje som følge av elektriske spenninger i forbindelse med tordenvær.

Fanger vi et naturprodukt når vi skal samle inn karbondioksid og lagre det i karbonrike bergarter?

Kilder:.

1)Demetris Koutsoyiannis (Sci, 2024) On Hens, Eggs, Temperatures and CO2: Causal Links in Earth’s Atmosphere

2)Demetris Koutsoyiannis , Christian Onof , Zbigniew W. Kundzewicz and Antonis Christofides (Sci, 2023) Net Isotopic Signature of Atmospheric CO2 Sources and Sinks: No Change since the Little Ice Age

3) Michel et al (2024) Rapid shift in methane carbon isotopes suggests microbial emissions drove record high atmospheric methane growth in 2020–2022 (https://doi.org/10.1073/pnas.2411212121)